Noen virker til å se på de som skiller seg ut som sære eller fjerne, mens jeg vet andre higer litt etter det å skille seg ut. Skal man finne sin egen identitet og individualitet, så må det blant annet være for å bedre sin egen livskvalitet ved å ta bedre valg her i livet eller for å rett og slett kunne slappe av litt i skuldrene ved å være seg selv. En er jo uansett et eget individ med egne meninger og holdninger og det kan ingen endre på. Jeg ser ikke på det som en unnskyldning for at man ikke skal kunne forbedre seg heller. Skal jeg forbedre meg, så er det i såfall for min egen del. For håndterer man de rundt seg bedre, så vil det slå positivt tilbake på en. Er en omgitt av mennesker som er glade og fornøyde, så vil det påvirke en positivt og være med på å styrke og bygge opp en selv som person.

En ting jeg har fundert mye på er hvordan vi egentlig blir oppfattet av andre mennesker. Min erfaring sier at vi blir oppfattet helt forskjellig! Alle har en egen personlighet og måten vi oppfatter ting på er gjerne bygget opp rundt våre kjerneverdier og holdninger. Bare for å ha  definert ordet kjerneverdier, så mener jeg at dette igjen er noe som kommer fra ens egen grunnpersonliget som er noe vi får ved fødsel. Holdningene skapes på bakgrunn av våre kjerneverdier og våre erfaringer. Våre erfaringer er igjen preget av omgivelsene våre. Har man f.eks. blitt utsatt for vold, så kan man enten reagere med å bli voldelig selv eller ved å ta avstand fra vold. Siden personligheten og omgivelsene våre er forskjellige finnes det ingen fasit her.

Når det gjelder kjerneverdier, så ta meg som eksempel og si jeg har redusert dette til de 3 viktigste verdiene mine: Godhet, selvstendighet og utvikling. Hva er dine 3 viktigste ting? Hvordan reflekterer dette seg videre ut i dine holdninger og meninger i forhold til politikk, klessmak og hva som er sosialt akseptert eller ikke? Jeg er helt sikker på at dine 3 viktigste verdier er forskjellig fra mine og at det er med på å definere deg som person, men at omstendighetene også har hatt en rolle på å forme deg. Du deler kanskje noen av mine holdninger, men ikke alle.

Så det jeg skal frem til er at det ikke finnes noen fasit. Vi er ikke like. Samtidig er vi alle mennesker hvor noen av oss har like interesser. Men det å finne en person som tenker helt likt som en selv på alle punkter, tror jeg at ikke bare er vanskelig, men faktisk nesten helt umulig.

Hvorfor skal vi egentlig skille oss ut i fra andre? Fordi det er mer komfortabelt å være seg selv? Kanskje vi slipper å anstrenge oss så veldig? Fordi en har det bedre når man kan stå frem som seg selv og ta egne valg basert på dette? Kanskje en til og med tiltrekker seg mennesker med like holdninger og verdier? Ville det ikke da ha blitt lettere å ta valg for hvem man vil inkludere når man tiltrekker seg likesinnede mennesker? Det å tiltrekke seg mennesker som styrker en vil etter min mening gi bedre livskvalitet.

Sett fra et annet synspunkt, hvorfor må vi egentlig skille oss ut? Kan vi ikke bare være som alle andre og flyte med strømmen også, av og til? Det er greit å gå litt overens med folk man omgås med også. Mennesker som blir oppfattet som veldig sære, rare eller spesielle kan risikere å bli hengt ut, trakassert og generelt sett bli dårlig behandlet av en del mennesker. Nå er det slik at jeg har null respekt for slik oppførsel og jeg rettferdiggjør ikke oppførsel basert på mangel på respekt for andre, men samtidig vet jeg at det alltids vil være slik til en viss grad. Det er da heller ikke nødvendig å sette seg i en posisjon hvor man tiltrekker seg mennesker med f.eks. behov for å hevde seg ved å kaste dritt. Igjen går det på komfort og livskvalitet. Man kan kanskje holde igjen de mest ekstreme sidene man har når det gjelder mennesker man ikke kjenner godt nok. Uansett vil det alltids finnes mennesker man ikke går overens med. Om man ikke ønsker en konflikt, så kan det være greit å ligge litt lavt.

Så hva er det jeg sier? En skal være et eget individ med egne meninger og interesser og tørre å stå for det, men ikke til enhver tid. Alt til rett tid og sted. Del med de du har igjen for å dele med. Velg de du ønsker nære relasjoner til med omhu slik at du gir til de som gir tilbake og får fra de du gir til. Dette er det jeg vil kalle en gyllen middelvei og er man heldig så får man i både pose og sekk. Men det er lov til å være menneskelig. Det er menneskelig å feile. Uten å feile, så lærer vi heller ikke. Eller gjør vi det?

Popularity: 40% [?]

Mitt første innlegg igjen på Pludge.com etter en lengre pause som blogger skal visst handle om singellivet og mine refleksjoner og erfaringer rundt dette.

Min observasjon er at en god del mennesker ikke ser ut til å takle overgangen til singeltilværelsen så veldig godt. Det er visstnok ikke uten grunn heller. Overgangen fra samliv til det å være ensom er for mange ikke så enkel. En del erfarer kjærlighetssorg også, som visstnok er noe av det vanskeligste vi mennesker erfarer.

For meg har det vært starten på et nytt liv. Veien til dette har vært erfaringsrik og spennende, men den har også vært litt humpete. Overgangen har vært preget av mye positivt som fest, latter, moro, nye venner, nye erfaringer og aktiviteter, men også savn, ensomhet og mangel på nærhet og et veldig behov for kjærlighet og noen å prate med. Det å finne seg selv igjen som enkeltindivid har vært givende, gjort meg mer positiv og lykkelig med et syn for nye muligheter og et bedre liv. Jeg innser at ingen erfaringer er like. Alle mennesker er forskjellige. Ingen forhold er helt like. Vi opplever, håndterer og erfarer ting forskjellig siden vi er forskjellige individer med uliker personligheter. Allikevel går det en rød tråd igjennom det hele som tilsier at hvis vi gir oss selv nok tid til å lære og vokse på erfaringene våre, så vil vi ganske så sannsynlig ta bedre valg for fremtiden siden man da kjenner seg selv bedre og da vet bedre hva man ønsker for fremtiden. I følge singelnett.no kan dette være veien til å finne lykken igjen. Slik jeg ser det, så finnes ikke lykken i det å finne en partner alene, men heller som en del av det nye livet jeg skaper for meg selv.

Jeg har selv lært veldig mye. Etter jeg ble singel, så tok jeg opp igjen kampsport-treningen igjen, bare via en ny klubb for variasjonen sin del. Jeg ble med på flere fester og fikk bedre kontakt med både venner og venners venner, noe som igjen har ført til at jeg også har møtt på en masse nye mennesker. Jeg har også vært med på tilstelninger og fester som igjen har ført til mer sosial kontakt. Tidsforbruket jeg hadde på samlivet er erstattet med sosial omgang med familiemedlemmer, gode venner og potensielt nye venner. De nyeste planene mine innebærer det å komme seg mer utenlands, så jeg er nå i ferd med å realisere en av mine drømmer: Safaritur til Afrika hvor jeg skal fotografere ville dyr, lokalbefolkning, natur og kultur. Ordet livsnyter har tidligere kun vært en klisjé for meg, men jeg begynner faktisk å revurdere dette ordet. Det å være en livsnyter, hva innebærer det? For jeg begynner til stadighet å føle at tilværelsen inneholder mer glede og lykke enn den noensinne har gjort. Er det et mellomstadie, i såfall? Tiden vil nok omsider vise hva som er rett og ikke.. Men jeg har en følelse av at jeg har veldig mye godt i vente på den kursen jeg har lagt meg nå, kontra fortiden som var mer preget av ansvar, plikter og en vedvarende følelse av at livet ikke var helt slik jeg ønsket at det skulle være.

Singelnett.no har noen veldig gode artikler om akkurat det med å bli singel. Jeg vil anbefale følgende artikler:

• Ensomhet på helsa løs.
• Hvordan finne lykken.
• Ikkje lett å finne ei god jente.

Follow my blog with Bloglovin

Popularity: 66% [?]